Vi hadde fri fra skolen forrige fredag, så jeg og tre medstudenter benyttet oss like gjerne av muligheten til å dra på en helgetur. Etter å ha gjort litt research på spennende steder i nærheten, fant vi ut at vi ville ta bussen til Karaikal. Klokken åtte fredags morgenen bar det av sted til busstasjonen. Etter litt kav fant vi etterhvert rutetabellen, som viste at det var flere timer til neste avgang. Sultne og trøtte gikk vi til kiosken for å kjøpe masala te, samt hamstre potetchips til reisen, før vi campet på en benk. Rett foran oss sto det parkert en buss som snart skulle til en plass ved navn Kanchipuram, og utålmodige som vi var, sjekket vi like gjerne ut om det fantes overnattingssteder der. Det gjorde det, og plutselig var planene våre helt forandret. Vi kapret bakerste rad, og så bar det av sted til et helt ukjent sted.
Det skulle bli en interessant busstur. Indisk popmusikk runget på full guffe fra høytalerne, mens sjåføren sto på gassen gjennom hele turen. Det gikk raskt i svingene, og det var ikke snakk om å bremse ned på humpene. Jeg lettet fra setet flere ganger i løpet av turen. I India deler man på plassen, og skviser gjerne tre-fire personer inn på en toseter. Mens vannflaska gikk på rundgang bablet vi i vei med sidemannen. At vi ikke snakket samme språk så ut til å være det minste problemet i hele verden. Tre timer og 150 kilometer senere var vi fremme i Kanchipuram. Byen, som ligger rett sør for statshovedstaden Chennai, er kjent for silke og sine hinduistiske templer.
Til lunsj fikk vi servert indiske småretter på bananblader på en restaurant jeg dessverre ikke husker navnet på. Servitørene flokket seg rundt bordet vårt, og pratet og lo høylydt av oss. Vi smugtittet på de andre gjestene og prøvde så godt vi kunne å herme etter hvordan de spiste maten. Høyrehånda fungerte som bestikk, mens venstrehånda hvilte i fanget. Den skal man nemlig tørke seg i rompa med når man har vært på do, det er det naturligvis fy-fy å spise med den. Etter påfyll nummer seks eller sju sa jeg at det var nok, etterfulgt av et lavmælt nandry. Det var visst veldig komisk, for damene rundt oss begynte åpenbart å le og spøke om at jeg prøvde å snakke tamilsk! Resten av fredagen brukte vi på å vandre rundt i byen og besøke templer. Vi merket raskt at Kanchipuram er veldig ulikt Puducherry. Byen er kanskje mindre, men den er svært intens. Lydnivået er veldig høyt, luktene ganske stramme, og mennesker og dyr lever tett oppå hverandre. Det er alltid tusen ting å hvile øynene på, og det mangler i alle fall ikke på fargerike reklameplakater! Det så også ut til å være mer fattigdom her. Som eneste turister fikk vi en del oppmerksomhet fra utspekulerte mennesker som tenkte de kunne tjene en slant på å tigge penger fra oss.
Vi overnattet på et hostel som lå ved hovedveien. Det var helt greit, men ikke å anbefale om du sover lett. Trafikken i byen er svært kaotisk og bråkete, og det stopper ikke selv om sola går ned. Lørdag morgen improviserte vi en slags frokostbuffet med frukt, bakevarer, juice og snacks på en kiosk, før vi vandret til den samme busstasjonen vi hadde ankommet dagen før.
En gjeng hyggelige lokalfolk i nydelige sarier hjalp oss å finne frem til riktig buss, som nå skulle ta oss med til strandbyen Mamallapuram! Kjøreturen varte en time og var minst like spenningsfylt som forrige gang. Denne gangen krasjet vi i en bil i dét bussen kuttet en sving. Det ble heldigvis ikke større skader enn en oppskrapet dør. Sjåførene kranglet intenst i noen minutter før de kjørte videre som om ingenting hadde hendt. Vel fremme i Mamallapuram spiste vi litt for sterk indisk middag og drakk chai fra en gateselger.
Atmosfæren i Mamallapuram var helt motsatt av den vi opplevde i Kanchipuram. Gatene var preget av ro og stillhet, med innslag av kontaktsøkende lokalfolk som gjerne ville vite hvor vi kom fra. Mamallapuram er kjent for sine steinuthugninger og skulpturer, samt tempelet som ligger helt nede ved vannet. Tsunamien i 2004 avslørte det som til da hadde vært en ukjent skatt da den dro med seg deler av fastlandet ut igjen i havet. De holder fremdeles på å grave ut det enorme templet, og man se underet på nært hold for 250 rupi. Vi stop opp før soloppgang på søndag for en ekstra unik opplevelse! Ikke visste vi at vi skulle bli angrepet av en gjeng indiske damer med nokiatelefoner. Helt uten noen form for diskresjon begynte de å ta masse bilder av oss, så sammen med oss. Og for en gjeng de var! Jeg har aldri opplevd så mye entusiasme før klokka har rukket å bli seks om morgenen. En av dem tok til og med tak i Elise og begynte å bære rundt på henne, til de andres store fornøyelse. Omtrent det samme skjedde på vei ut av templet, men da var det en skoleklasse som ville posere med oss. Det er jo litt rart og uforståelig for oss at fremmede kommer opp til oss på den måten og spør om de kan ta bilder, men morsomt er det jo. Vi får jo tross alt hilst på mange interessante mennesker!
Før vi dro besøkte vi Five Rathas, og besteg en liten bakketopp hvor vi kunne se utover hele Mamallapuram. Vi sjekket ut fra gjestehuset og kom oss med avgårde før klokken tolv. Godt fornøyde med helgens lille ryggsekktur knuget vi oss fast i det som var tilgjengelig av håndtak og seter mens bussen suste avgårde strake veien hjem til Puducherry. Kanchipuram og Mamallapuram har beriket min opplevelse av India, men det som kanskje ga mest inntrykk var selve reisen med lokalbussen. Det er de helt hverdagslige, men uforglemmelige øyeblikkene jeg setter aller mest pris både når jeg reiser og er hjemme!
No comments:
Post a Comment