15 Minutes Escape To Iran

A PORTAL BETWEEN TEHRAN & NYC

پورتال بین تهران و نیویورک

‫باز برای گفت و گو ها‬‎

Lu Magnus Gallery, 55 Hester Street, New York

Jeg visste ikke helt hva jeg skulle forvente meg idét jeg satte foten innenfor den gullfargede containeren i galleriet. På forhånd hadde jeg bare fått vite at jeg skulle få 15 minutter sammen med en tilfeldig besøkende i en identisk container i Tehran, Iran. Jeg smøg meg gjennom en bekmørk gang før jeg entret hovedrommet. Der ble jeg møtt av en ung mann. 10000 kilometer skilte oss, men allikevel sto han der i full størrelse bare et par meter unna meg. Han var ikledd blårutet skjorte, hvit trøye og jeans. Smilet hans utstrålte stor entusiasme, og vi hilste. 

"Salam! How are you?"

Etter litt kløning fram og tilbake, klarte vi omsider å lære navnene til hverandre. 

"Jeg trodde du sa Lana", utbrøt han lattermildt. "Som i Lana Del Rey. Jeg liker musikken hennes!"

Det måtte jeg si meg enig i. Jeg fortalte han om studiene mine. Om at jeg er fra Norge, og at jeg snart skal hjem for å feire jul sammen med familien min. Han kunne fortelle meg at han holder på med en bachelor i markedsføring, og at han drømmer om å studere videre i Europa. Vi fant ut at vi begge elsker språk, og plutselig gikk samtalen på tysk, til begges store glede!

"Spricht du Deutsch? Das geht ab!"

Den unge iraneren hadde snakket med en nordmann i forrige uke også, men det var visst ikke like vellykket. Samtalen hadde gått i Batman og tenåringsidoler, noe han ikke satte særlig pris på. Det forsto jeg meget godt, og vi gikk over til å prate om kunst og fotografi. Jeg dro opp skjorteermet, og viste han mitt eget lille kunstverk på underarmen min. En skisse av Leonardo da Vinci risset inn med permanent blekk. Han studerte den med stor interesse. På spørsmålet om han hadde en favorittkunster, var han ikke i tvil.

"Andy Warhol! Han er fantastisk!"

Da passet det bra at jeg hadde lest meg opp på han i forkant av besøket mitt til Billy Name utstillingen for en stund siden. Tiden vår sammen holdt nå på å renne ut, og vi måtte runde av samtalen. Før vi gikk hver vår vei ville han gjerne vite hvilke ambisjoner jeg hadde for fremtiden. Med en drømmende tone fortalte jeg at jeg ønsker å reise. At jeg vil møte nye mennesker, og hele tiden lære noe nytt. Han forsikret meg om at jeg var hjertelig velkommen til Iran. Jeg sa at han var like velkommen i mitt hjemland! Vi tok farvel og ønsket hverandre lykke til på veien videre. 15 minutter i en annen verden var over, og med ett var jeg tilbake i New York City.

Gå til www.sharedstudios.com for å lære mer om Portal prosjektet!